Militär makt mot Nordkorea löser inga säkerhetsproblem

En av de største utfordringene for alle nytilsatte, amerikanske presidenter siden Bill Clinton tidlig på 1990-tallet, har vært Nord-Koreas utvikling av atomvåpen. Over de siste 25 årene har nesten alle tilnærmingsmåter blitt prøvd. Clinton forsøkte (etter hvert) forsoning og samarbeid, Bush forsøkte press og sanksjoner, og Obama, gjennom sin såkalte strategiske tålmodighets-policy, forsøkte rett og slett å late som Nord-Korea ikke eksisterte. Kun Clinton hadde et snev av suksess da han lyktes med å fryse Nord-Koreas atomprogram i bytte mot energi- og mathjelp. Så snart USAs strategi ble mindre imøtekommende, gikk Nord-Korea tilbake til utvikling av atomvåpen. Det er derfor naturligvis knyttet stor spenning til Donald Trumps Nord-Korea-strategi. Hva kan han gjøre som ikke har blitt prøvd før?

I oppløpet til presidentvalget så det lenge ut som Trump paradoksalt nok ville legge seg på samme linje som Bill Clinton – ektemannen til Trumps forhatte politiske rival, Hillary Clinton. I presidentkampen hintet Trump om at han var villig til å innlede dialog med Nord-Koreas leder Kim Jong-un. ”Hva er så galt med det?” spurte han skeptiske republikanere. Trump foreslo til og med at han kunne ta en hamburger med Kim i Det hvite hus. Nordkoreansk statlig media var likeledes relativt positivt innstilt til Trump. En lederartikkel i DPRK Today gikk så langt som å kalle Trump en ”vis politiker”. Kunne dette være begynnelsen på en ny forsoningsperiode mellom USA og Nord-Korea?

I dag vet vi alle svaret på det spørsmålet. Spenningen mellom USA og Nord-Korea har økt betraktelig de siste månedene etter at Nord-Korea har utført en rekke provoserende missiltester. Trump snakker ikke lenger om hamburgere og dialog. I stedet har vi sett flere bekymringsvekkende tegn på at Trump-regjeringen faktisk vurderer militære tiltak mot Nord-Korea. Det første tegnet var en avsløring i New York Times i mars om at Trump-regjeringen tilsynelatende vurderer å utplassere taktiske atomvåpen i Sør-Korea. USA hadde slike atomvåpen i Sør-Korea fra 1958 fram til slutten på Den kalde krigen i 1991. Om atomvåpen skulle gjeninnføres i Sør-Korea, vil dette utvilsomt provosere ikke bare Nord-Korea, men også Kina, som allerede føler seg truet av et nyopprettet amerikansk rakettskjold i Sør-Korea. Trump-regjeringen har hverken bekreftet eller avkreftet disse planene, men den amerikanske nyhetskanalen NBC meldte nylig at utplassering av atomvåpen var et av alternativene i en ny handlingsplan utformet av Det nasjonale sikkerhetsrådet. Et annet forslag i denne handlingsplanen var enda mer kontroversielt. NBC skriver at Trump vurderer et såkalt «halshuggingsangrep». Med andre ord, et angrep rettet direkte mot Kim Jong-un. En regelrett henrettelse av et statsoverhode i et land som betrakter sine ledere nærmest som guder, kan ikke annet enn å bli oppfattet som en krigserklæring. Dette vil nesten garantert lede til militær gjengjeldelse fra Pyongyang.

Man kan selvfølgelig si at det bare er naturlig at sikkerhetsrådet tar alle scenarioer i betraktning, og at dette ikke nødvendigvis betyr at regjeringen kommer til å utføre disse hypotetiske scenarioene. Likevel har regjeringens offentlige uttalelser gjort svært lite for å signalisere overfor Nord-Korea at konflikten ikke vil bli løst militært. Utenriksminister Rex Tillerson har eksplisitt sagt at Obamas ”strategisk tålmodighet”-policy er død. Det kan bare bety to ting: forhandlinger eller militær handling. Svært lite tyder på at han mente det første. Da USAs FN-ambassadør Nikki Haley ble spurt om utsiktene for forhandlinger med Nord-Korea, var svaret et avvisende ”been there, done that”. Både Tillerson, Haley og Trump selv har alle sagt at ”alle mulighetene ligger på bordet”, hvilket er en diplomatisk måte å si at militære angrep ikke er utelukket.

Trump har videre sagt at USA er beredt til å løse problemet unilateralt dersom Kina ikke legger mer press på Nord-Korea. Da Kinas president Xi Jinping møtte Trump tidligere denne måneden, ga førstnevnte ingen indikasjon på at Kina aktet å gjøre mer enn landet allerede gjør for å få Pyongyang til å avvikle sitt atomprogram. Om vi skal ta Trump seriøst (skal vi?), betyr dette at USA nå vil handle på egen hånd. Hvis både forhandlinger og ”strategisk tålmodighet” er utelukket, hva annet kan dette bety enn militær handling? Trumps uttalelse om unilateral handling kom uten noen konsultasjon med USAs alliansepartnere i Tokyo og Seoul, som utvilsomt vil bli involvert dersom krig skulle bryte ut på Den koreanske halvøy. Trump-regjeringen har altså gjentatte ganger insinuert at militære angrep mot Nord-Korea er aktuelt.  

Det klareste signalet Trump har sendt til Pyongyang kom ikke i en oppildnet pressekonferanse eller en nattlig Twitter-melding; det kom i form av et missilangrep mot en militærbase i Syria 7. april. Mye har blitt skrevet om Trumps militære respons på Bashar al-Assads påståtte bruk av kjemiske våpen, men signaleffekten dette har overfor Nord-Korea har ofte blitt oversett. Trump viser tydelig med dette angrepet at han er villig til å ty til våpenbruk mot stater som produserer og bruker masseødeleggelsesvåpen. Han viser også at han er villig til å gjøre dette uten å søke mandat i kongressen og uten en FN-resolusjon. Med andre ord, han har demonstrert at han er kapabel til å innfri sitt løfte om å handle unilateralt. De 59 Tomahawk-missilene som traff flybasen nær Homs sender et umiskjennelig signal til Kim Jong-un: ”neste gang kan det bli deg”. I en maktdemonstrasjon bare noen dager senere sendte Trump en armada av krigsskip ledet av hangarskipet Carl Vinson til Den koreanske halvøy. Bare en måned tidligere hadde Carl Vinson tatt del i en militærøvelse som simulerte angrep mot Nord-Korea.

Kim Jong-Un agerar rationellt – utifrån logiken i Pyongyang. Foto: Ojinavi Oyaji/Wikimedia Commons 

Det Trump og hans likesinnede ikke later til å forstå er at denne typen retorikk og handlinger ikke gjør annet enn å bekrefte Pyongyangs overbevisning om at atomvåpen er essensielt for overlevelse. Til tross for Nikki Haleys påstand i FNs sikkerhetsråd om at Kim Jong-un ”ikke er en rasjonell person”, handler den unge lederen svært rasjonelt. Kim Jong-un har sett hva som har skjedd med diktatorer som ikke utviklet atomvåpen. Libyas Muammar Gaddafi forhandlet bort sitt atomvåpenprogram i 2004. Sju år senere ble han dratt ut av en kloakk, voldtatt med bajonett og skutt til ellevill jubel. Man kan selvfølgelig diskutere hvorvidt det var en årsakssammenheng mellom disse hendelsene, men Kim Jong-un foretrekker heller å være på den sikre siden. Amerikansk sabelrasling gjør bare valget lettere for det nordkoreanske lederskapet. Atomvåpen betyr overlevelse.

En militæraksjon mot Nord-Korea vil kunne få katastrofale følger. Omlag tre millioner mennesker døde i Koreakrigen (1950–1953), og det er liten grunn til å tro at en ny Koreakrig vil bli mindre blodig nå som det finnes atomvåpen på begge sider i konflikten. Enkelte eksperter har tatt til orde for å eliminere Nord-Koreas atomvåpen før de blir operasjonelle. Problemet er at disse atomvåpnene er skjult under bakken, og ingen utenfor Nord-Korea vet nøyaktig hvor de er. Selv om USA mirakuløst skulle klare å ta ut alle atomvåpnene, kan Nord-Koreas konvensjonelle våpen fortsatt gruslegge Seoul, som bare ligger 70 kilometer unna grensen. Det er omtrent 25 millioner mennesker i området rundt Seoul – alle er innenfor rekkevidde av nordkoreansk artilleri. 

Det er også en stor fare for at begrensede angrep kan eskalere til en regionskrig. Kina er forpliktet til å beskytte Nord-Korea gjennom en gjensidig forsvarsallianse fra 1961. Forholdet mellom Beijing og Pyongyang har endret seg voldsomt siden den gang, så det er slett ikke sikkert at Kina vil overholde sin del av avtalen, men Kina har også andre insentiver til å involvere seg. Kina ønsker å unngå store nordkoreanske flyktningstrømmer inn i Kina, samt å forhindre et gjenforent Korea under amerikansk militær beskyttelse, da dette vil bety at amerikanske soldater kan bli plassert helt inntil den kinesiske grensen. Dramatiske endringer i japansk sikkerhetspolitikk de siste årene gjør det også sannsynlig at Japan vil involvere seg på amerikansk side i en eventuell ny Koreakrig. Med andre ord, militære angrep mot Nord-Korea kan fort eskalere til en regional krig.

Nord-Koreas utvikling av atomvåpen er et alvorlig problem, men Kim Jong-un er rasjonell nok til å forstå at atomvåpen kun er et avskrekkingsmiddel. Han vet utmerket godt at dersom han bruker disse våpnene signerer han sin egen dødsdom. Det er derfor viktig ikke å presse Nord-Korea inn i et hjørne der landet føler at det har ingenting å tape.     

Med mindre Trump er villig til å ofre millioner av menneskeliv, finnes det ingen militære løsninger på atomproblemet. Det er skremmende å se hvor lett Trump truer med militær handling utenlands for å lede oppmerksomheten bort fra sin egen administrasjons fullstendige inkompetanse på hjemmebane. For Nord-Korea bekrefter disse truslene bare at atomvåpen var et riktig valg. Så lenge nordkoreanerne føler seg eksistensielt truet, kommer de aldri til å oppgi sine atomvåpen. Det eneste verdenssamfunnet kan gjøre for å overbevise Nord-Korea om at landet er best tjent med å avvikle sitt atomvåpenprogram, er tillitsbygging gjennom dialog, forhandling og samarbeid. Nord-Korea er riktignok en samarbeidspartner fra helvete, men forsoningspolitikk har hatt positive resultater før. Vi må imidlertid belage oss på at dette vil være en langvarig prosess over mange år, og vi kan ikke begynne på null hver gang Nord-Korea gjennomfører en missiltest. I mellomtiden må vi, som Nord-Korea-eksperten Andrei Lankov skrev i fjor, ”lære oss å leve med et atomrustet Nord-Korea”.